Pandemien har gitt oss en gyllen mulighet å se «ehelse» som mer enn en del av ordet «folkehelse». Det sies at “en viktig del av beredskapen til en pandemi er å utjevne sosial ulikhet”. Dette reiser noen kritiske spørsmål som f.eks:
• Har pandemien ført til økt sosial ulikhet?
• Hvordan skal e-helseløsninger formes slik at det kan anskaffes og tas i bruk av de som trenger det mest?
• Er det noe å lære av sosiale medier som når ut til alle, – kan det overføres til teknologi i primærhelsetjenesten? Eksempelvis bedre inkludering og klart språk som reduserer det digitale gapet
• Har vi rotet oss bort i ensporede diskusjoner om OpenEHR og FHIR – og har glemt formålet?
Vi står midt i den digitale transformasjonen som utfordrer våre tradisjonelle roller og tjenester. Pasienter går fra å være passive tjenestemottakere til opplyste og aktive deltagere. I utvikling av fremtidens løsninger og tjenester bør vi derfor sette helsepersonell, pasienten og pårørende i langt bedre stand til å samhandle i ulike pasientforløp. Hva kan pasienten bidra med selv? Hvor langt har vi kommet?
Å samhandle godt krever gode strukturer, støttefunksjoner og standardisering – og en plattform.
• Hvordan kan man designe og etablere samhandling som raskt gir effekt og kan bygges ut underveis?
• Hvilke standarder bør vi ha?
• Hvordan få til en bærekraftig arkitektur?
• Hva med personvernet?
• Hvilke løsninger er underveis og gir effekt på viktige områder?
Sekundærbruk av helsedata og forskningsdata. Det er en målsetting å forenkle tilgangen til helsedata, og legge til rette for analyser på tvers av ulike datakilder. Det er i dag er det tidkrevende å få tilgang til helsedata i forskningsarbeid, med mindre du skal forske innen det helseforetaket der du jobber.
• Hva er utfordringene med å få enklere tilgang til helsedata?
• Hvilke gevinster er det som står på spill?